Idag måtte jeg virkelig tvinge meg selv ut av senga og prøve å komme meg på jobb. I går var jeg hjemme fra jobb, ble ikke så mye mer enn tre timer søvn, noe det heller ikke gjorde i natt. Men jeg klarte å finne fighteren i meg idag, og dro på jobb til tross for svimmelhet og kvalme. Da jeg hadde vært på jobb ei lita stund måtte jeg låne sofaen til rektoren på Hope Center. Jeg måtte legge meg nedpå to ganger i ca 20 minutter. Etterpå satt jeg meg rett foran vifta, og formen ble stadig bedre. Kvalmen forsvant, og har vært borte siden (HURRA!!!). Jeg bestemte meg for å holde meg i masse aktivitet idag for å prøve å få kroppen til å bli sliten av aktivitet i tillegg til søvnmangel, så i lunsjpausen (som er på 3 timer), gikk jeg først innom huset for å hente solkrem og solbriller, og satte deretter kursen mot et lite vann. Det er på størrelse med breiavatnet i Stavanger. I ca 1 og en halv time gikk jeg rundt og rundt vannet. Etter hvert begynte folk som satt på benker i skyggen å se rart på meg, og til slutt lo de bare.. Hun rare europeeren som går rundt og rundt et vann midt i solsteiken. Det var virkelig varmt, men jeg må si jeg nøt det, etter bare regn hele uka og endelig fri fra kvalmen. Etter så dårlig form i tre og en halv dag kan jeg takle alt annet av mildt ubehag som andre synes e ulevelig!
Jeg kom meg tilbake på jobb til rett tid, og fikk lekt litt med ungene. De er helt nydelige! Og en del av de har funnet ut at når de kommer til meg er det kos og kjærlighet å få. En liten jente fant ut at hvis hun la seg over beina mine strøk jeg henne på ryggen, så hun kom flere ganger i løpet av dagen og la seg over beina mine. Fantastisk!
En annen liten gutt satt alene på en stol og så veldig trøtt ut, så jeg strakk ut armene mot han, og fikk verdens største smil tilbake før han kom å satt seg på fanget mitt. Det er herlig å se hvor trygge og hengivne de er. Selv om de til stadighet først trekker seg litt unna hvis jeg strekker meg mot dem, fordi de tror at de skal bli slått, men når de ser at det ikke skjer, så kommer de med en gang.
Selv om straffingen er hard, og de lærer av frykt, har de mye glede i seg også. På slutten av dagen idag fylte vi rommet med små baller, slike man finner i ballrom i Norge, og barna hylte av glede da de fikk løpe fritt rundt etter ballene.
Etter jobb dro vi, det vil si jeg og Charolotte, til Old quarter, som er selve sentrum av Hanoi. Vi ble med to jenter som bor i det andre voluntørhuset ( det er to hus). De har vært her en stund og er i alle fall bedre kjent der enn oss. Vi gikk rundt å valset i to timer. Det var herlig å komme seg litt bort fra vår bydel på kveldstid, og se noe annet. Så dagen har gått i ett, og det er helt med vilje. Så klokka var faktisk blitt halv 9 før jeg virkelig satt meg ned. Jeg er virkelig fornøyd med det, og håper det kan gjøre underverker for søvnen. Nå er det bare å vente i spenning.
Jeg vil veldig gjerne vise dere bilder, men det har ikke akkurat vært første prioritet disse dagene, så de kommer etterhvert.
Snakkes godtfolk!
Jeg kom meg tilbake på jobb til rett tid, og fikk lekt litt med ungene. De er helt nydelige! Og en del av de har funnet ut at når de kommer til meg er det kos og kjærlighet å få. En liten jente fant ut at hvis hun la seg over beina mine strøk jeg henne på ryggen, så hun kom flere ganger i løpet av dagen og la seg over beina mine. Fantastisk!
En annen liten gutt satt alene på en stol og så veldig trøtt ut, så jeg strakk ut armene mot han, og fikk verdens største smil tilbake før han kom å satt seg på fanget mitt. Det er herlig å se hvor trygge og hengivne de er. Selv om de til stadighet først trekker seg litt unna hvis jeg strekker meg mot dem, fordi de tror at de skal bli slått, men når de ser at det ikke skjer, så kommer de med en gang.
Selv om straffingen er hard, og de lærer av frykt, har de mye glede i seg også. På slutten av dagen idag fylte vi rommet med små baller, slike man finner i ballrom i Norge, og barna hylte av glede da de fikk løpe fritt rundt etter ballene.
Etter jobb dro vi, det vil si jeg og Charolotte, til Old quarter, som er selve sentrum av Hanoi. Vi ble med to jenter som bor i det andre voluntørhuset ( det er to hus). De har vært her en stund og er i alle fall bedre kjent der enn oss. Vi gikk rundt å valset i to timer. Det var herlig å komme seg litt bort fra vår bydel på kveldstid, og se noe annet. Så dagen har gått i ett, og det er helt med vilje. Så klokka var faktisk blitt halv 9 før jeg virkelig satt meg ned. Jeg er virkelig fornøyd med det, og håper det kan gjøre underverker for søvnen. Nå er det bare å vente i spenning.
Jeg vil veldig gjerne vise dere bilder, men det har ikke akkurat vært første prioritet disse dagene, så de kommer etterhvert.
Snakkes godtfolk!
det hørres veldig bra ut! bra jobba med fightingå! du e jo ein fighter du:) ungane elske deg sikkert! åååh love
SvarSlett