Da jeg var på ferie med Kristian skjedde det gode ting på Hope Center. De hadde et møte der måte å straffe barna på var et tema, og det ble bestemt at lærerne ikke lenger får slå barna.Jeg merket en endring da jeg kom tilbake, til og med før jeg visste om dette møtet. Hvem som var på møtet, det vet jeg ikke, så jeg vet ikke om alle lærerne var der eller ei. Så kommer dilemmaet mitt oppi alt dette gode da. Det er visst nemlig slik at det er vår oppgave som voluntører og passe på at barna ikke blir slått. Vi skal si ifra til rektoren når det skjer, for ja, det forekommer ennå, bare ikke fullt så ofte. Men jeg kan overhodet ikke tenke å være en sladrehank som skal gå rundt å passe på mine kollegaer. Jeg tenker at de er voksne og oppegående mennesker som kan på seg selv. Og jeg blir satt i en veldig ubehagelig situasjon hvis jeg skal løpe inn på kontoret til rektor hver gang dette skjer.
Jeg ønsker selvfølgelig ikke å se at barna blir slått, men tenker de, altså lærerne og rektor, må ta ansvar selv. Og rektors kontor er vegg i vegg med klasserommet jeg er i, så hun kan helt fint høre hvert eneste slag. Men hun hevdet visst på møtet at hun ikke visste at barna ble slått. Hvordan det er mulig å ikke vite vet ikke jeg.
Selv var jeg som sagt ikke på møtet, og har heller ikke fått noe skikkelig innføring i hva som skjedde og hva lærere har fått beskjed om. Jeg har kun fått beskjed fra andre frivillige i andre klasser at jeg må si ifra hvis barna blir slått. Jeg tenker at det som er mer riktig å gjøre er å si til lærerne hva jeg har fått beskjed om, og be dem tenke seg om, og la være å slå barna. For å si ifra til dem når de slår er så absolutt ikke godtatt, kulturelt her i landet. Jeg står ikke like høyt i hierarkiet, på Hope center, som det lærerne gjør, jeg kan derfor ikke si ifra til dem, eller be dem slutte med det de holder på med. Så hva jeg skal velge å gjøre er et skikkelig dilemma for meg.
Plutselig føler jeg at det er opp til meg om barna skal bli slått eller ikke. Jeg føler det er forventet at jeg skal foreta handlinger, altså si ifra, som virkelig ikke er kulturelt akseptert. Å si ifra, eller kritisere handlingene deres blir sett på som at de taper ansikt, og jeg er redd det virkelig kan påvirke mine siste uker på hope center, på en negativ måte. Det har jo forbedret seg veldig etter møtet, selv om det ikke er bra enda...
Det er bare å dele tanker! De er mer enn hjertelig velkomne!
Hvordan kan noen ha hjerte til å slå disse fantastiske, nydelige barna?? Jeg forstår ikke at det går an.
Jeg ønsker selvfølgelig ikke å se at barna blir slått, men tenker de, altså lærerne og rektor, må ta ansvar selv. Og rektors kontor er vegg i vegg med klasserommet jeg er i, så hun kan helt fint høre hvert eneste slag. Men hun hevdet visst på møtet at hun ikke visste at barna ble slått. Hvordan det er mulig å ikke vite vet ikke jeg.
Selv var jeg som sagt ikke på møtet, og har heller ikke fått noe skikkelig innføring i hva som skjedde og hva lærere har fått beskjed om. Jeg har kun fått beskjed fra andre frivillige i andre klasser at jeg må si ifra hvis barna blir slått. Jeg tenker at det som er mer riktig å gjøre er å si til lærerne hva jeg har fått beskjed om, og be dem tenke seg om, og la være å slå barna. For å si ifra til dem når de slår er så absolutt ikke godtatt, kulturelt her i landet. Jeg står ikke like høyt i hierarkiet, på Hope center, som det lærerne gjør, jeg kan derfor ikke si ifra til dem, eller be dem slutte med det de holder på med. Så hva jeg skal velge å gjøre er et skikkelig dilemma for meg.
Plutselig føler jeg at det er opp til meg om barna skal bli slått eller ikke. Jeg føler det er forventet at jeg skal foreta handlinger, altså si ifra, som virkelig ikke er kulturelt akseptert. Å si ifra, eller kritisere handlingene deres blir sett på som at de taper ansikt, og jeg er redd det virkelig kan påvirke mine siste uker på hope center, på en negativ måte. Det har jo forbedret seg veldig etter møtet, selv om det ikke er bra enda...
Det er bare å dele tanker! De er mer enn hjertelig velkomne!
oi oi oi, det va ein vanskelige situasjon! Eg kan ikkje tenka meg at det ska ver ditt ansvar om ungane blir slått eller ikkje! Det hørres bare ikkje rett ut, du e der for å hjelpa t, ikkje for å bli satt oppi sånne dilemmaer.
SvarSlettEg skjønne veldig godt at de kulturellt tape ansikt når du "irettesette" de, som e lærerar. Men kanskje du kunne sagt t de før ein arbeidsdag at dette e ein oppgave du har fått, og at du komme t å observera nøytralt, uten å sei det der og då. då vett de det, og føle ikkje at du irettesette de.
Evt, kunne du og snakka med de om alternativer t å slå. Og gitt de tips, de vett sikkert ikkje heilt kossen de ska takla ungane uten å slå, siden de har gjort d så lenge...
Eg tror kanskje eg hadde sagt t lærerande at dette e ein oppgave eg har fått. Lagt meg ei lista øve de ansatte, og satt ett kryss på de kver gang de slo eller någe. Så kunne du vist listå t rektor i slutten av ukå. då hadde du sluppe å sei så mye, og kunne forholdt deg t det som ein rutingeoppgave istedenfor ein sladrehank-oppgave.
Men eg tror d e viktig for lærerane at de vett at du observere de på dette nå, du trenge jo ikkje å sei så mye t de når det skjer, for då vett de jo at du har sett det, og skjerpe seg forhåpentligvis mer og mer...
håpe du finne utav någe, eg bare lufta tankar eg min venn! tenke på deg! klem
Oi, det e et kinkig dilemm du står ovenfor.
SvarSlettEg syns Maria hadde mange godt tanker om kordan du ska håndtere dette.
Det eg og tenke e viktig e t du følge magefølelsen din. At du tørr stole på og jørr det som du syns oppleves rett å jørr i den situasjonen du e oppi. Ofte har ein mange av svarå på kordan ein ska håndtere ting sjøl, ein må bare våge å stole på at det ein sjøl tenke kan verr den mest konstruktive måten å takle et sånnt dilemma på.
Summen av de to forrige kommentarene tror eg blir ein glimrande løisning! Dokk e verkeligt smarte og veloverveide ungdommer adle tri!! Eg e imponerte!
SvarSlettTUSEN takk for gode svar! Eg sette stor pris på d! SÅ må eg bare prøva å finna ein måde å løysa d på som føles rett. Dåkk e goe!
SvarSlett