Når ballongen går tom for luft

Når ballongen er tom for luft faller den mot bakken. Sakte men sikkert daler den ned, og blir liggende til noen plukker den opp og fyller den med luft igjen. Når den er fullt opp med luft kan den sveve, og den er lett som en fjær.

Akkurat nå føler jeg meg som en ballong med mange hull i, og luften siver sakte, men sikkert ut, litt etter litt. Energinivået er lavt. Jeg er sliten. Jeg er lei av å hver dag måtte starte på nytt når jeg kommer på jobb. Jeg blir sliten av å hele tiden måtte være "på", følge med, analysere hver eneste bevegelse lærerne gjør, for å prøve å finne ut hva de vil jeg skal gjøre. Jeg synes det er vanskelig å være flere steder på en gang, det er faktisk umulig. Jeg kan klare å være flere steder nesten samtidig, men ikke helt på samme tid. Jeg klarer mye, og kan klare å gjøre flere ting samtidig, men det tar mye krefter. Det tapper meg for krefter å hele tiden bli irettesatt, sjeldent er noe godt nok. Og det som var bra igår, det er feil idag. De har en mening om alt. Til og med hvordan jeg sitter, når jeg sitter på gulvet med et barn, har de en mening om.

Jeg skulle ønske de var interessert i å lære om andres kultur, ikke bare forvente at alle skal lære alt om deres kultur. Hvor vanskelig er det å si "please" og "thank you"? Det hadde betydd så vannvittig mye å bli bedt fint om å gjøre ting, istedet for å bli kommandert rundt. Og et takk hadde gjort godt.

Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg er fryktelig god på å observere, for det er nemlig det jeg har gjort i 10, snart 11 uker. Jeg er på vakt hele tiden. jeg prøver så godt jeg kan å passe på at barna oppfører seg fint, slik at de unngår å bli slått eller irettesatt av lærerne, for jeg vet at om jeg irettesetter de, er det mye bedre for dem, for jeg gjør det på en mildere, men fortsatt bestemt måte, men jeg skader dem ikke. Jeg prøver å hjelpe lærerne med det de trenge hjelp til, men kjenner at jeg blir motløs når de forventer at jeg skal passe på 12 barn alene, springe etter de som er på vei ned trappa, få de som står til å sette seg ned, trøste de som gråter, passe på at de ikke slår hverandre, mens de står i et hjørne å prater, spiser, eller leser et blad. Hvorfor skal jeg gjøre alt? Ja, jeg er her for å hjelpe til, men ikke for å gjøre jobben deres slik at de kan få seg litt fritid på jobb.

Jeg merker jeg blir motløs når jeg ser hvordan de møter en del av barna. En av jentene er ganske vimsete, og "lost". Hun er ofte i sin egen verden, og svinser rundt uten å bry seg noe særlig og noe. Men er dette grunn nok til å hele dagen skue henne bort, til å overse henne, til å la være å prøve å lære henne de tingene de lærer de andre barna? Når de andre barna blir delt inn i grupper for å for eksempel tegne, pusle eller lære å klippe, blir hun holdt utenfor. Når hun prøver å bli med i en av gruppene for å gjøre noe blir hun skudd bort. Er det rart hun svinser mye rundt og ikke bryr seg om ting? Er det rart hun er i sin egen verden? Jeg ville også lagt min egen verden hvis jeg ble behandlet sånn.

Jeg er oppgitt, sliten og tom for energi. Jeg vil så mye, men ser så lite endring.

Dette var dagens utblåsning, tanker og refleksjoner, om det kan kalles det.