Idag er livet bra! Det har vært veldig Ok å være på jobb. Det var litt for meg å gjøre, selv om det virker som om hovedoppgaven min faktisk er å få barna til å sitte i ro på stolene, som ikke er verdens mest spennende oppgave. Men satser på at jeg får mer spennende ting å gjøre etterhvert.
Men barna på Hope center, de er bare nydelige. Selv om de ikke forstår et ord engelsk, og jeg sliter med vietnamesisk er det utrolig hva kroppsspråk kan gjøre. Det er så gøy å leke med dem, og se hele ansiktene deres lyse opp. Smilene er så genuine, så oppriktige! Jeg merker at barna stadig blir tryggere på meg, og det er fantastisk når de etterhvert har funnet ut hvor de skal gå for å få en klem. Det er bare to jenter i klassen, og de er helt herlige på hver sin måte. Hun ene virker ganske smart og oppegående. Det er lett å få kontakt med henne, og hun hermer etter bevegelser til sanger, og gir virkelig mye av seg selv når jeg leker med henne. Hun kommer innimellom å kysser meg på kinnet, så smiler hun det største smilet du kan se for deg. FANTASTISK!
Den andre lille jenta er det vanskeligere å få kontakt med, hun virker mer fjern. Går rundt og vimser, og er ikke helt med på leken. Men kjærlighet og kos, det må være noe av det beste hun vet. I dag kom hun å dro meg litt i buksa, og det var tydelig at hun ville at jeg skulle løfte henne opp. Jeg løftet henne opp og hun slengte både armer og ben rundt meg og ville bare bli holdt og klemt. Hun la hodet på skulderen min og ville bare bli der.
Selv om det er vannvittig krevende å være til stedet når de blir slått, og når jeg ser at de vrenger seg av smerte, er det veldig givende de stundene jeg får leke med dem, og bare være der med dem. Det er det beste med hele arbeidsdagen.
I tillegg til å prøve å bli kjent med kulturen her nede prøver jeg å lære meg språket. Jeg har lært meg å telle til 5, jeg kan si hade, takk, unnskyld, jeg må på do, og jeg har en del fraser jeg jobber med, blandt annet god morgen, sett deg ned, stå opp.. Jeg fikk faktisk skryt for vietnamesisken min av en taxisjåfør en dag vi skulle hjem fordi jeg klarte å uttale gatenavnet riktig.
Etter jobb idag dro vi inn til Old Quarter og bestilte en dagstur til Perfume pagoda på søndag, det er ca 75 km sør for Hanoi. Vet ikke så mye om stedet, men det ser idyllisk ut, og alle sier vi må dra dit. Vi har også booket helgetur til Sapa, som er en fjell-landsby nordvest for Hanoi, om to uker. Jeg gleder meg! Vi skal overnatte hos en lokal familien, så dette kan bli veldig spennende!
Jeg gir opp bilder idag, har prøvd i 20 minutter å laste opp ett bilde, men idag streiker visst internett, så dere får se bilder av barna en annen dag.
Snakkes, eller skrives, godtfolk!
Men barna på Hope center, de er bare nydelige. Selv om de ikke forstår et ord engelsk, og jeg sliter med vietnamesisk er det utrolig hva kroppsspråk kan gjøre. Det er så gøy å leke med dem, og se hele ansiktene deres lyse opp. Smilene er så genuine, så oppriktige! Jeg merker at barna stadig blir tryggere på meg, og det er fantastisk når de etterhvert har funnet ut hvor de skal gå for å få en klem. Det er bare to jenter i klassen, og de er helt herlige på hver sin måte. Hun ene virker ganske smart og oppegående. Det er lett å få kontakt med henne, og hun hermer etter bevegelser til sanger, og gir virkelig mye av seg selv når jeg leker med henne. Hun kommer innimellom å kysser meg på kinnet, så smiler hun det største smilet du kan se for deg. FANTASTISK!
Den andre lille jenta er det vanskeligere å få kontakt med, hun virker mer fjern. Går rundt og vimser, og er ikke helt med på leken. Men kjærlighet og kos, det må være noe av det beste hun vet. I dag kom hun å dro meg litt i buksa, og det var tydelig at hun ville at jeg skulle løfte henne opp. Jeg løftet henne opp og hun slengte både armer og ben rundt meg og ville bare bli holdt og klemt. Hun la hodet på skulderen min og ville bare bli der.
Selv om det er vannvittig krevende å være til stedet når de blir slått, og når jeg ser at de vrenger seg av smerte, er det veldig givende de stundene jeg får leke med dem, og bare være der med dem. Det er det beste med hele arbeidsdagen.
I tillegg til å prøve å bli kjent med kulturen her nede prøver jeg å lære meg språket. Jeg har lært meg å telle til 5, jeg kan si hade, takk, unnskyld, jeg må på do, og jeg har en del fraser jeg jobber med, blandt annet god morgen, sett deg ned, stå opp.. Jeg fikk faktisk skryt for vietnamesisken min av en taxisjåfør en dag vi skulle hjem fordi jeg klarte å uttale gatenavnet riktig.
Etter jobb idag dro vi inn til Old Quarter og bestilte en dagstur til Perfume pagoda på søndag, det er ca 75 km sør for Hanoi. Vet ikke så mye om stedet, men det ser idyllisk ut, og alle sier vi må dra dit. Vi har også booket helgetur til Sapa, som er en fjell-landsby nordvest for Hanoi, om to uker. Jeg gleder meg! Vi skal overnatte hos en lokal familien, så dette kan bli veldig spennende!
Jeg gir opp bilder idag, har prøvd i 20 minutter å laste opp ett bilde, men idag streiker visst internett, så dere får se bilder av barna en annen dag.
Snakkes, eller skrives, godtfolk!
Det er sååååå kjekt å følge med på hva du bedriver. Håper dine kunnskaper om barneoppdragelse kan nå inn! Lykke til med arbeidet!
SvarSlettSå utrolig fint å lese om koss du når inn te ungene. Det e så godt å høre at du vise di kjærlighet. Å at du kan vise kjærlighet, det vett eg! Du e fantastisk søs!
SvarSlett