Ferdig

SYKT! Jeg har hatt min siste arbeidsdag på Hope Center. Jeg er ferdig med mine tre måneder som frivillig arbeider i Hanoi. Det har vært tre utfordrende, tøffe, spennende, interessante, lærerike, intense måneder. Jeg har fått en del nye erfaringer, jeg har lært masse om en helt ny kultur. Jeg har fått prøvd meg på sosialt arbeid, uten muntlig kommunikasjon, som er det jeg anser som min sterkeste side når det kommer til "min jobb". Jeg har jobbet i tre måneder med barn, og omtrent bare brukt kroppsspråk. Jeg hatt kollegaer som snakker et helt annet språk, og som sliter med engelsken. Kommunikasjon har vært utrolig utfordrende. Men jeg har klart meg, jeg har utviklet meg, jeg har lært og sett at det faktisk går an. Det er mulig å jobbe uten å bruke muntlig språk, man kan fortsatt lære noe, og lære fra seg noe. Jeg tror at jeg med tiden vil merke hvor utrolig mye jeg faktisk har lært, og jeg tror jeg kommer til å se at jeg har fått større selvinnsikt. Det er fortsatt litt for nært til at jeg klarer å se alt jeg har fått igjen for å ta dette store skrittet ut i verden.

Jeg håper jeg har klart å vise lærerne i klasse A3 på Hope Center en god måte å oppdra barna. Jeg håper de har fått med seg noen gode alternativ til bambuspinnen, som de kan bruke videre. Jeg håper bambuspinnen havner i søpla så fort som mulig. Jeg håper de klarer å se hvert eneste barn og gi dem de aller beste mulighetene til læring. Jeg håper de klarer å gi barna det de trenger, av både omsorg, kjærlighet, grenser, forutsigbarhet og morsomme aktiviteter. 

Jeg har sett endringer underveis i oppholdet mitt. Bambuspinnen blir mindre brukt enn i begynnelsen. Lærerne viser mer omsorg og kjærlighet til barna enn de gjorde da jeg først kom til Hope Center. Lærerne har gått fra å kjefte på meg for mitt valg av dsiplineringsmåte til å faktisk hjelpe meg med irettesettingen. Jeg har sett at barna som var konstant redde i begynnelsen har blitt tryggere og gladere barn. Barn som skvatt når jeg løftet hånda for å stryke dem på kinnet reagerte kun med smil i slutten av oppholdet, de er ikke like skvetne lenger. Lærerne ser ut til å velge kjærlig trøst oftere enn harde slag med pinnen for å få et barn til å slutte å gråte. Jeg håper dette utvikler seg til å bli kun trøst etter hvert, ingen pinne!

Selv om oppholdet til tider har føltes utrolig meningsløst, at det jeg har gjort ikke har hatt noen som helst betydning, så ser jeg så smått nå at det har hatt en betydning. Og jeg tror jeg har klart å utgjøre en forskjell for både barn og lærere på Hope Center, ihvertfall for 3 måneder.

Den første uken satt jeg meg et mål. Målet mitt var å vise lærerne hvordan man kan irettesett barn på en god måte, uten å bruke bambuspinnen. Vise dem at jeg kunne får barna til å høre meg uten å skremme dem. At barna hører på meg fordi de respekterer meg, ikke fordi de frykter at jeg skal  slå dem. Og jeg vil absolutt si at jeg har nådd målet mitt. Barna hører meg, de setter seg når jeg ber dem om det, faktisk bare jeg ser på dem med rett "look", går de tilbake til plassen sin. Og de er absolutt ikke redde for meg!

Alt i alt har det vært et bra opphold med mange nye erfaringer! Jeg er takknemlig for denne muligheter, for alle utfordringer, fordi de har lært meg mye. Jeg er takknemlig for at Hope Center har latt meg få jobbe der, og sakte men sikkert har latt meg få gjøre flere ting selv. De har vist at de stoler på meg og det jeg kan, til en viss grad. Det er stort!