Ung, naiv og nyutdannet?

Innimellom får jeg inntrykk av at folk synes jeg er ung, naiv og nyutdannet. Det stemmer forsåvidt at jeg både er ung og nyutdannet, naiv vil jeg ikke si jeg er.
Jeg er glad i utfordringer (nå er det snakk om slike som finnes på jobb, som handler om barn i alle aldre med diverse problemer, som må møtes og finnes en løsning på). Jeg synes det er utrolig spennende å få bryne meg på et "problem", enten det er atferd, eller emosjonelle problemer og utfordringer. Jeg har en holdning som sier meg at ingenting er for stort eller for vanskelig å finne en bedre løsning på. Det er ikke alltid man kan få til den perfekte løsningen, men jeg tror alltid det kan bli bedre. Jeg tror det krever mye av meg, eller den som skal jobbe med barnet, og ofte mye av barnet selv.

Av og til sitter jeg igjen med følelsen av at folk ser på meg og tenker "for en naiv dust, som tror at alt løser seg". Men frem til nå så har det meste løst seg, eller endret seg til det positive. Jeg har sett at hard og konsekvent jobbing, og kreative løsninger bringer med seg resultater og utvikling.

Jeg vil si at istedet for å være naiv, har jeg troen. Jeg tror virkelig på at man alltid kan klare å utgjøre en forskjell, hvis man virkelig vil!

Er dette galt? Eller kommer dette kun av at jeg er ny i gamet, og ikke har sett alle sidene, eller er det de som har vært i jobb en stund som begynner å bli slitne og har gitt litt opp den harde jobbinga, og mistet litt troen?

Jeg ser for meg at dette kanskje kan sammenlignes litt med små barn. Mange små barn har en stor tro på seg selv og sine drømmer. De tror de kan få til hva som helst, så lenge de bare vil det nok. For en stund siden snakket jeg med en 12-åring. Hun har lyst å bli veterinær, og skal få toppkarakterer, åpne sin egen praksis og tjene nok penger til å både ha et fint hus, sommerhus, hytte, bil, båt og i tillegg et hus hun kan leie ut og tjene penger på. Jeg synes det er fantastisk med barn og deres store planer, det er lov å drømme og håpe, og vil man det nok, og jobber nok, så ser man ofte store resultater. Men etterhvert mister barn og ungdommer litt troen, de ser større og større problemer og tror til slutt ikke at det går allikevel. Er det slik med voksne i jobb også? Skal vi ha den barnslige troen på at ting ordner seg i begynnelsen, og til slutt, når man blir eldre, gi opp og miste troen? Det vil ikke jeg!!

I psykologien har forskning vist at det å ha troen ofte viser seg som en selvoppfyllende profeti, fordi man vil jobbe hardere og lengre, mer intensivt og pågående for å nå målene sine, som man tror man kan klare. Og det sier seg jo selv at det blir vanskelig å nå et mål, eller få til noe virkelig bra når man absolutt ikke har noe tro på at det skal gå.

Jeg vil fortsette å ha troen, troen på at man kan få til noe bedre, at man alltid kan strekke seg etter noe, og bety en forskjell for andre mennesker. Jeg vil ha troen på at små detaljer kan bety mye, hvis det er de riktige detaljene. Jeg vil fortsette å utfordre meg selv, hoppe i det med begge beina godt planta, og ikke gi meg før jeg ser en bedring.

Jeg tror jeg har valgt rett yrke, for dette motiverer meg virkelig!